Villmarksbilder

Fuglekongen er ikke bare vår minste fugl. Den er også Europas minste fugl. Fuglekongen veier bare ca. 5 gram, og er omtrent 9 cm lang. Med andre ord ikke så store karen dette her. Denne lille krabaten kalles også for furulus. Du finner den helst i granskog, gjerne gammel storvokst granskog. Kalde vinterdager har fuglekongen det tøft, og mange dør. Dette skyldes at den må ha en høy forbrenning for å holde varmen. Den må derfor spise nesten hele tiden for å få nok næring.  

 Ifølge Naturhistorisk museum i Danmark. Så har forskere telt at fuglekongen om vinteren, i gjennomsnitt må gjennomsøke 300 meter grangreiner i timen for å finne nok mat. Dette i alle døgnets lyse timer. Det er kanskje ikke så rart, at bestanden av fuglekonge svinger kraftig avhengig av hvor tøff vinteren er.

Viste du at fuglekongen bruker spindelvev til reirbyggingen? Den fester reiret tett til en overhengende gren, 4 til 10 meter over bakken. Edderkopp står også på fuglekongens meny sammen med bladlus. Gøy å ha denne flotte, men lille fuglen i samlingen.

Bildet er tatt med D3s på 6400 ISO. 500mm pluss 1,4X på 1/160 sec håndholt!

Ukens bilde er et knoppsvanepar fotografert nå nylig.  De setter farge på et landskap, som bærer med seg senhøstens fargeløshet. Med kurtisering, og intens vår sang fyller fuglene den første delen av våren med liv. Samtidig som naturfotografen får nye bilder til arkivet. 

En ny og hektisk periode av våren står nå for døren. I denne perioden vil nyutsprunget løv være med på å sette sitt preg på landskapet. Skogen vil endre karakter og løvtrærne får tilbake fargen som de mistet under fjorårets høst.

For meg handler naturfoto i stor grad om å formidle årstidenes mange ansikter gjennom bilder. Dette har gitt meg en utrolig nærhet til naturen. En nærhet hvor jeg ser små endringer fra dag til dag. Årstidene er med på å prege meg som naturfotograf og menneske, og med det også mange av bildene jeg tar.

Naturfotografering er for meg et livslangt prosjekt. Og jeg tror nok ikke jeg vil gå tom for motiver med det første...

Et motiv jeg ofte har tenkt på er den lille spurveugla i silhuett mot månen.

Her om dagen var det fullmåne, og jeg var på vei hjem etter endt fotoøkt. Ingen blinkskudd, men man må jo ut og prøve. jeg hadde ikke mer en tenkt denne tanken da jeg oppdaget den. Den lille spurveugla vaiende i toppen av ei spinkel gran. Bak spurveugla lyste måneskiva blank og fin, slik jeg mange ganger hadde sett den for meg i mine drømmer.

Pulsen på en ivrig naturfotograf steg nå raskt. Ville jeg rekke å stoppe bilen, komme i posisjon, og få tatt bildet. Med puls i hundre fikk jeg sneket meg ut av bilen og i posisjon, klikk, klikk, puh jeg rakk det. Spurveugla forsvant i måneskinnet, og en fornøyd fotograf satte nesen hjemover.

Viktigere en utstyr er det å komme seg ut. Og når man først er kommet seg ut vet man aldri hva som dukker opp rundt neste sving.

Nå er det ikke lenge før vi kan høre rødstrupa synge igjen. Vi har et par av arten, som holder til i hagen. Paret dukker opp hver vår, i begynnelsen av april.

Å sitte med morgenkaffen på terassen, mens rødstrupa spankulerer rundt er blandt de fineste stundene i året. Rødstrupa kalles også tiurklokka, da den starter morgenkonserten på tiurleiken, som nærmer seg med stormskritt. Rødstrupa på bildet har landet på en sliten solsikke, som har hengt med hode hele vinteren. Snart vil det blomstre nye solsikker i hagen, og en ny generasjon rødstrupe se dagens lys.

I ren våryrhet har jeg byttet heading på siden, tatt på meg shorts og gjort meg klar til varmere dager.

 Ha en strålende uke!

I takt med at Solen stiger høyere på himmelen, forandres også lyset. Spesielt det skjøre, lave vinterlyset er nå i endring. Et lys som er på sitt beste i månedene desember, januar og februar. Vel, i hvert fall her hjemme i Nittedal.

Ukens bilde er fra første uken i februar. Denne dagen var det 15 minusgrader, lav sol og fin vinterstemning. Slik jeg gjerne vil ha det på denne tiden av året.

Nå i dag 26. februar, så er det nesten slik at man føler våren står å banker på døren.

Fuglekvitringen stiger i takt med at dagene blir lengre og varmere. Gradestokken kryper opp mot ti plussgrader, og store flekker i bakkeskråningen mot sør er snøfrie.

Det føles litt tidlig med vår, vi er jo bare kommet til februar...

Vintermorgen i Nittedal, fotografert fra åsen ovenfor der jeg bor på Åneby.

Ps: Jeg har endret blogg fra Wordpress til EasyBlog. Bloggen har samme nettadresse som tidligere. Dersom du har en RSS feeder må derimot adressen endres til http://villmarksbilder.no/blogg/latest?format=feed&type=rss