Villmarksbilder

Et motiv jeg ofte har tenkt på er den lille spurveugla i silhuett mot månen.

Her om dagen var det fullmåne, og jeg var på vei hjem etter endt fotoøkt. Ingen blinkskudd, men man må jo ut og prøve. jeg hadde ikke mer en tenkt denne tanken da jeg oppdaget den. Den lille spurveugla vaiende i toppen av ei spinkel gran. Bak spurveugla lyste måneskiva blank og fin, slik jeg mange ganger hadde sett den for meg i mine drømmer.

Pulsen på en ivrig naturfotograf steg nå raskt. Ville jeg rekke å stoppe bilen, komme i posisjon, og få tatt bildet. Med puls i hundre fikk jeg sneket meg ut av bilen og i posisjon, klikk, klikk, puh jeg rakk det. Spurveugla forsvant i måneskinnet, og en fornøyd fotograf satte nesen hjemover.

Viktigere en utstyr er det å komme seg ut. Og når man først er kommet seg ut vet man aldri hva som dukker opp rundt neste sving.

Nå er det ikke lenge før vi kan høre rødstrupa synge igjen. Vi har et par av arten, som holder til i hagen. Paret dukker opp hver vår, i begynnelsen av april.

Å sitte med morgenkaffen på terassen, mens rødstrupa spankulerer rundt er blandt de fineste stundene i året. Rødstrupa kalles også tiurklokka, da den starter morgenkonserten på tiurleiken, som nærmer seg med stormskritt. Rødstrupa på bildet har landet på en sliten solsikke, som har hengt med hode hele vinteren. Snart vil det blomstre nye solsikker i hagen, og en ny generasjon rødstrupe se dagens lys.

I ren våryrhet har jeg byttet heading på siden, tatt på meg shorts og gjort meg klar til varmere dager.

 Ha en strålende uke!

Ukens bilde er en av mine favorittfugler, sidensvans. En vakker og lettkjennelig fugl, som treffes på der hvor man minst aner det. Spesielt når vinteren er tøff, og det er lite mat streifer de rundt i flokker på jakt etter mat. Lyden fra en flokk sidensvans er ikke til å ta feil av. En lys og sildrende trille. Dette er en lyd som gir meg en god følelse. Og som gjør at jeg automatisk begynner å kikke meg rundt.

Sidensvansen treffes ofte på tettsteder som er beplantet med blant annet rognebær. Gjerne i hager, hekker og parker. Sidensvansen på bildet traff jeg i sentrum av Brandbu på Hadeland nå i januar. Der var den på matleit sammen med sine venner. Bær fra fjoråret kommer godt med for en sulten sidensvans nå i vinterkulda. I sommerhalvåret er det forøvrig insekter som står på menyen.

Når et område er beitet tom for bær trekker flokken lenger sydover. I Italia og Tyskland har sidensvansen fått kallenavn som dødsfugl og pestfugl, man mente den varslet død og fordervelse.

En sidensvans kan spise to tre ganger sin egen kroppsvekt i bær. Det er ikke uten grunn at man kan treffe på sidensvans, snydens fulle etter å ha fått i seg litt for mye bær.

Ukens bilde er fra sist ukes besøk på en foringsplass for kongeørn i Dalen. En stor naturopplevelse, og ikke minst spennende fotomessig. I tillegg til de mer tradisjonelle bildene, så synes jeg det er spennende å eksperimentere litt med lange lukkertider. Ikke alt treffer, men i blant får man noe som skiller seg litt ut. Spent på hva dere synes...

Du kan lese blogginnlegget fra besøket i Dalen her